Koronautbruddet pågår fremdeles og i flere landsdeler meldes det om en økning i antall smittede. Oslo kommune skiller seg negativt ut og assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad har til VG uttalt at Oslo nå står ved et veiskille i pandemien.
I et forsøk på å hindre spredning av koronaviruset har byrådet i Oslo innført påbud om munnbind i kollektivtransporten. Svært mange i Oslo er avhengig av kollektivtransport for å komme seg til og fra jobb, samtidig som prisen på munnbind har økt betraktelig. Hvem er det egentlig som skal betale for disse munnbindene, er det arbeidstakeren selv eller må arbeidsgiver ta utgiften?
Reisen til og fra jobb skjer på arbeidstakerens fritid
I arbeidsretten går det et grunnleggende skille mellom arbeidstid og fritid. En arbeidstaker plikter ikke å jobbe mens han eller hun har fri, og kan da heller ikke instrueres av arbeidsgiver. Motsatsen er at arbeidsgiver ikke har noe ansvar for arbeidstakeren.
For en arbeidstaker med fast oppmøtested, det vil si en arbeidsplass der man møter fast, så regnes reisen til og fra jobb som fritid. Det opp til hver enkelt hvor de vil bosette seg, og hvis man har gjort seg avhengig av å ta et transportmiddel til og fra jobb som koster penger, ja da må man dekke den utgiften selv. En arbeidsgiver kan av egen velvilje betale for månedskort, bensin eller bompenger, men er ikke forpliktet til det.
Hva da med arbeidstakere som må møte på jobb, enten fordi det ikke er praktisk mulig for dem å ha hjemmekontor eller fordi arbeidsgiver pålegger dem å møte selv om de strengt tatt kunne hatt hjemmekontor? Må de som tar kollektivtransport betale for munnbindene sine selv?
Skillet mellom arbeidstid og fritid tilsier at arbeidstakeren må betale munnbindene sine selv; det er tross alt snakk om en utgift til noe arbeidstakeren gjør på fritiden sin. Vi mener imidlertid at det er en litt for enkel løsning på problemet.
Arbeidstaker må følge påbudet om munnbind
Mens arbeidstakeren har påvirkningskraft over reiseutgiftene sine til og fra jobb, blant annet ved å velge en arbeidsplass i nærheten av eller langt unna hjemmet, så har ikke arbeidstakeren noe annet valg enn å innrette seg etter et påbud om bruk av munnbind på kollektivtransport. De aller fleste vil nok også være enige i at det var vanskelig å forutse det påbudet som nå gjelder. Der den ansatte da i tillegg ikke har noe annet valg enn å møte på arbeidsplassen, mener vi det er rimelig at arbeidsgiver dekker utgiftene til munnbind.
I tillegg har arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven et ansvar for å sikre arbeidstakeren personlig verneutstyr der det ikke kan tas andre forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv og helse. Selv om regelen ikke kommer direkte til anvendelse her, nettopp fordi jobbreisen er fritid og ikke arbeidstid, så er regelen et uttrykk for arbeidsgivers generelle omsorgsplikt for sine arbeidstakere. Der arbeidstakeren må møte på jobb, tilsier denne omsorgsplikten at arbeidsgiver dekker utgiftene til munnbind, særlig når påbudet er innført av hensyn til alles liv og helse.
Sunn fornuft
Det er i arbeidsgivers interesse at arbeidstaker unngår sykdom og karantene, og påbudet om munnbind har nettopp det som formål. En arbeidstaker som mistenker at han eller hun er smittet av koronaviruset skal ikke møte på jobb og vil derfor være forhindret fra å utføre arbeid for arbeidsgiver. Karantenebestemmelsene innebærer at sykdom hos én ansatt kan sette hele arbeidsplassen ute av drift. Fra et rent økonomisk perspektiv er det derfor åpenbart fornuftig at arbeidsgiver dekker utgiftene til munnbind for å unngå utvilsomt større utgifter ved eventuell sykdom hos arbeidstakeren.
Vi mener altså at arbeidsgiver må betale for munnbindene som arbeidstakeren må bruke på reisen til og fra jobb. Noe annet fremstår som lite omsorgsfullt og om ikke annet, personalpolitisk uforsvarlig.
Susanne arbeider hovedsakelig med arbeidsrett, utdanningsrett og trygderett. Hun har betydelig erfaring innen rådgivning relatert til arbeidsforhold, med hovedvekt på oppsigelse og avskjed, lønnskrav, sykefraværsoppfølging og arbeidsmiljø. Hun bistår jevnlig klienter i forhandlinger og i retten.
Susanne arbeider også med saker om fusk og skikkethet, og bistår studenter med å klage på vedtak om utestenging fra studiet. Hun er medforfatter av lovkommentarene til opplæringslova og friskolelova i Gyldendal Rettsdata, og er særlig interessert i utdanningsrett.
Susanne holder jevnlig kurs og foredrag innenfor sine arbeidsområder. Hun er en av flere faste skribenter i spalten Lov og Rett i Utdanningsforbundet sitt fagblad, Utdanning.
Susanne har bodd flere år i Argentina og Sveits, og snakker flytende engelsk og spansk.
