I disse dager blir den såkalte «Reisetidsaken» behandlet i Høyesterett. Saken omhandler ulike prinsipielle problemstillinger, blant annet om tiden som medgår til reiser pålagt av arbeidsgiver er arbeidstid, selv om reisen er finner sted utenfor alminnelige arbeidstid og til et annet oppmøtested enn arbeidstakerens alminnelige oppmøtested. Problemstillingen berører skillet mellom arbeidstid og fritid, et skille som stadig flere arbeidstakere opplever som uklart. Hvis problemstillingen besvares bekreftende vil arbeidstakeren ha krav på lønn. I motsatt fall vil arbeidstakeren ikke bare tape fritid, men i praksis også utføre en arbeidsoppgave pålagt av arbeidsgiver gratis.
Definisjoner av arbeidstid og arbeidsfri
Hva som skal regnes som «arbeidstid» og «arbeidsfri» er definert i arbeidsmiljøloven § 10-1. «Arbeidstid» er den tiden arbeidstaker «står til disposisjon for arbeidsgiver», mens «arbeidsfri» er den tiden arbeidstaker «ikke står til disposisjon for arbeidsgiver». De to begrepene er dermed gjensidig utelukkende, og loven åpner ikke for en mellomting som for eksempel «reisetid».
EFTA-domstolen
I forbindelse med «Reisetidsaken» ble problemstillingen om reisetid og arbeidstid forelagt EFTA-domstolen. Bakgrunnen er at arbeidsmiljøloven § 10-1 må tolkes og anvendes i tråd med Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF. Direktivet fastsetter fastsett minstekrav til trygghet og helse i forbindelse med organiseringen av arbeidstiden, og har til formål å sikre minsteperioder for daglig og ukentlig hvile, pauser og en øvre grense for arbeidstid per uke.
I uttalelsen sin foretar EFTA-domstolen en nøye gjennomgang av momentene som inngår i vurderingen av om et gitt tidsrom kan anses som «arbeidstid» etter arbeidsmiljøloven § 10-1. Et element i begrepet «arbeidstid» er om arbeidstakeren må utføre de arbeidsoppgavene eller pliktene han eller hun har innenfor rammen av arbeidsforholdet sitt. En reise som er gjennomført for å utføre oppgaver arbeidstakeren er pålagt av arbeidsgiver på et annet sted enn sitt faste oppmøtested, er en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skal kunne ivareta arbeidsoppgavene sine på en pliktoppfyllende måte. Dette taler for at reisetiden er å anse som «arbeidstid».
Hva vil det si å stå til arbeidsgivers disposisjon?
Et annet element i begrepet «arbeidstid» er om arbeidstakeren må stå til arbeidsgivers disposisjon. For at arbeidstakeren skal anses å stå til arbeidsgivers disposisjon må vedkommende være i en situasjon hvor han eller hun er rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og utføre arbeidsoppgavene sine. Intensiteten i det arbeidet arbeidstakeren eventuelt utfører er uten betydning for vurderingen av om det er snakk om «arbeidstid». Selv om arbeidstakeren til en viss grad har valgfrihet hva gjelder for eksempel transportmiddel til det alternative oppmøtestedet, er reisetiden nødvendig, og arbeidstakeren er forpliktet til å følge arbeidsgivers eventuelle instrukser. Arbeidsgiveren står for eksempel fritt til å avlyse, endre eller legge til nye oppdrag under reisen. Arbeidstakeren står dermed ikke fritt til å gjøre hva han eller hun selv måtte ønske, men står til arbeidsgivers disposisjon.
Krav om faktisk å utføre arbeidsoppgaver?
Et tredje element i begrepet «arbeidstid» er om arbeidstakeren i løpet av det aktuelle tidsrommet også må arbeide. Hvis arbeidstakeren er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn sitt faste arbeidssted, må reisen til og fra dette andre stedet betraktes som en integrert del av hans eller hennes arbeid. Som en følge av dette må arbeidstakeren under den nødvendige reisetid anses å være i arbeid. Det er uvesentlig om slike reiser skjer innenfor eller utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.
EFTA-domstolens konklusjon
EFTA-domstolen konkluderte med at tiden som medgår til reiser pålagt av arbeidsgiver er arbeidstid, og sender dermed et signal om at arbeidstakeres behov for hvile og fritid nyter et sterkt vern. Det gjenstår å se om Høyesterett legger EFTA-domstolens avgjørelse til grunn og bidrar til å stanse utviskingen mellom arbeidstid og fritid.
Susanne arbeider hovedsakelig med arbeidsrett, utdanningsrett og trygderett. Hun har betydelig erfaring innen rådgivning relatert til arbeidsforhold, med hovedvekt på oppsigelse og avskjed, lønnskrav, sykefraværsoppfølging og arbeidsmiljø. Hun bistår jevnlig klienter i forhandlinger og i retten.
Susanne arbeider også med saker om fusk og skikkethet, og bistår studenter med å klage på vedtak om utestenging fra studiet. Hun er medforfatter av lovkommentarene til opplæringslova og friskolelova i Gyldendal Rettsdata, og er særlig interessert i utdanningsrett.
Susanne holder jevnlig kurs og foredrag innenfor sine arbeidsområder. Hun er en av flere faste skribenter i spalten Lov og Rett i Utdanningsforbundet sitt fagblad, Utdanning.
Susanne har bodd flere år i Argentina og Sveits, og snakker flytende engelsk og spansk.
