Nylig ble det utgitt en rapport om hatefulle ytringer og hatkriminalitet på internett. Rapporten er utarbeidet av institutt for samfunnsforskning. Rapporten tar for seg hvordan individer er vernet etter gjeldende rett mot hatefulle ytringer. (1)
Utredningen er interessant for personer som jobber i skole- og oppvekstsektoren, da både ansatte og elever dessverre melder om å ha observert eller selv opplevd hatefulle ytringer på internett. I slike saker kan den som er utsatt for ytringene ofte føle seg maktesløs, da det kan være vanskelig å reagere mot og kontrollere den aktiviteten som foregår på internett.
Et viktig spørsmål som behandles i rapporten er hvor grensen går mellom hatefulle ytringer som er ulovlige og uønskede ytringer.
Svaret på dette har sammenheng med hvor grensene for ytringsheten går. Utgangspunktet er at den enkelte har en vid ytringsfrihet og at det er unntakene fra ytringsfriheten som må begrunnes.
Begrepet «hatefulle ytringer» brukes ofte i vid forstand om ytringer som uttrykker hat overfor andre mennesker. Den strafferettslige forståelsen av begrepet hatefulle ytringer er imidlertid snevrere. For det første gjelder dette for hvilke grupper eller interesser som er vernet, men også for hva som skal til for at ytringen skal kunne regnes for å være så krenkende at den er straffbar. Det er videre begrenset gjennom det såkalte legalitetsprinsippet hvor vidt et straffebud kan tolkes. Det skal komme klart frem av lovbestemmelsen hva som er straffbart, noe som igjen setter begrensinger for hvilke ytringer som kan rammes, jf. blant annet Grunnloven § 100.
Straffeloven § 185 verner mot diskriminerende og hatefulle ytringer som fremsettes offentlig eller i andres nærvær på grunn av noens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne. Bestemmelsen gjelder for ytringer som fremsettes i offentligheten eller i andres nærvær, som også omfatter plattformer på internett og i sosiale medier. Det vil være avgjørende om ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer. Ytringen må videre kunne ramme en av de vernede gruppene som nevnt over. Ytringen må for det tredje være hatefull eller diskriminerende, den må innebære «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen». Kjernen i bestemmelsen er ytringer som kan forstås som trusler om eller oppfordringer til å utsette personer for ulovlige handlinger, på grunn av deres tilhørighet i en av de vernede gruppene. For å vurdere dette må meningsinnholdet i ytringen tolkes, der det blant annet må ses på i hvilken kontekst ytringen er fremsatt, hvordan ytringen stiller seg i forhold til hensyn som begrunner ytringsfriheten, grovheten i ytringen, hvor konkret ytringen er, og om den oppfordrer til vold eller andre krenkelser. For at ytringen skal være straffbar stilles det også som ellers i strafferetten et krav om skyld, som jeg ikke vil gå nærmere inn på her. Individer kan også være vernet mot hatefulle ytringer gjennom andre bestemmelser i straffeloven og i diskrimineringslovverket.
Mange opplever ytringer om seg selv på internett som ikke nødvendigvis omfattes av straffelovens regler om hatefulle ytringer, men som fullt ut kan oppleves som svært belastende for den det gjelder. Hva gjelder arbeidstakere som blir utsatt for netthets, vil det være sentralt at arbeidsgiver iverksetter tilstrekkelige tiltak, både for å forebygge at det oppstår, og for å ha tilstrekkelige verktøy for å kunne håndtere saker som kan oppstå.
