Tilrettelegging for ansatte med nedsatt funksjonsevne
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne og ilegger arbeidsgiver en tilretteleggingsplikt.
Arbeidstakere og arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne har ifølge loven rett til egnet individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at de kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre.
Aktuelle former for tilrettelegging vil være fysisk tilrettelegging, organisatorisk og miljømessig tilrettelegging, anskaffelse av individuelle hjelpemidler eller tilpasning av arbeidsoppgaver.
Med fysisk tilrettelegging skal arbeidsgiver først og fremst systematisk fremme universell utforming i virksomheten. Fysisk tilrettelegging kan imidlertid også ha form av individuell tilrettelegging. For en ansatt som bruker rullestol, vil et eksempel på individuell tilrettelegging kunne være at arbeidsplassen har reservert parkeringsplasser for bevegelseshemmede ved bygningens inngangsparti.
Individuell tilrettelegging
For arbeidstakere med nedsatt psykisk funksjonsevne vil imidlertid universell utforming av det fysiske miljøet ikke være tilstrekkelig. De kan ha behov for individuell tilrettelegging utover dette eller utformet på en annen måte, som for eksempel forutsigbarhet og rammer i arbeidssituasjonen, som har betydning for at de skal få brukt sin kompetanse. Mulighetene for fleksibel arbeidstid kan også være en hensiktsmessig tilrettelegging. Da vil den ansatte kunne bruke den ekstra tiden om morgen som til tider er nødvendig for at vedkommende skal fungere godt fysisk.
Rigide og ofte unødvendige praksiser når det gjelder krav til stillingsutførelse, vil kunne skape diskriminerende barrierer for personer med nedsatt funksjonsevne. Tilsynelatende nøytrale krav, som kanskje ikke er nødvendig for å oppfylle annsattrollen, kan komme i konflikt med behov ansatte med nedsatt funksjonsevne har for fleksibilitet eller tilpasninger på annen måte. Et eksempel på dette vil være eksistensen av en uformell likhetsnorm som sier at alle skal utføre en lik andel av den samme type arbeidsoppgaver, på samme tidspunkt på døgnet, på samme sted. I slike tilfeller må arbeidsoppgavene tilpasses for en arbeidstaker med nedsatt funksjonsevne.
Hensiktsmessig individuell tilrettelegging forutsetter at det er et nært samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidstaker må bære konsekvensene ved manglende tilrettelegging dersom hun eller han ikke bidrar til å avklare behov og ønsker å være i dialog om egnede løsninger. Arbeidsgiveren vil på sin side være den med best kjennskap til hvilke arbeidsoppgaver som skal utføres og hvordan disse kan tilpasses.
Uforholdsmessig byrde
Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostandene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser. Hva som er en uforholdsmessig byrde må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle.
Utgangspunktet er at arbeidsgiver har plikt til å gjøre det som er praktisk og økonomisk mulig for å sikre at en arbeidstaker eller arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne får reelt like muligheter som funksjonsfriske arbeidstakere. For vurderingen av hva som kan kreves av tilrettelegging har det betydning om arbeidsgiver kan få dekket utgifter/deler av sine utgifter.
Stønader fra det offentlige
Det finnes ulike stønader for ansatte med nedsatt funksjonsevne. De fleste stønadsformer er knyttet til tekniske hjelpemidler, transport, førerhund, høreapparat osv.. En mulig stønadsform i forbindelse med dagliglivet er imidlertid tilskudd til opplæringstiltak. For nærmere informasjon om slike stønader kan NAV kontaktes.
