Lagmannsretten avsa en dom i februar d.å. hvor en arbeidstaker som hadde arbeidet som morsmålslærer i 12 år, uten å ha oppfylt kompetansekravet, fikk medhold i at hun var fast ansatt i kommunen. Ved første øyekast virker dette «galt», da den som skal tilsettes fast i en undervisningsstilling må oppfylle kompetansekravet. Men ved nærmere lesing er denne dommen både riktig og viktig med tanke på arbeidstakernes stillingsvern. Det skilles mellom det rettslige tilsettingsforholdet og hvilke arbeidsoppgaver en ansatt kan kreve.

Før det skal redegjøres nærmere for selve dommen (LG-2016-139495), må innholdet i begrepet «fast ansatt i kommunen» avklares. Det å være fast ansatt i kommunen, betyr at vedkommende arbeidstaker har et fast tilsettingsforhold med kommunen som arbeidsgiver. Arbeidsoppgavene vil ikke nødvendigvis være faste, men tilsettingsforholdet er fast. Arbeidstakeren vil da være beskyttet av stillingsvernsreglene som følger av arbeidsmiljøloven.

I denne saken krevde ikke arbeidstakeren at hun skulle bli fast tilsatt som lærer, men hun krevde et fast tilsettingsforhold i kommunen. Hun hadde i over 12 år vært midlertidig ansatt i kommunen først og fremst som morsmålslærer, men også som tolk, kursholder og miljøarbeider. Kravet om fast ansettelse var basert på ulovfestet rett, og etter fireårs-regelen i arbeidsmiljøloven.

Kommunen på sin side hevdet at arbeidstakeren ikke hadde krav på fast ansettelse hverken på ulovfestet grunnlag eller etter fireårsregelen i arbeidsmiljøloven. Kommunen viste til at særlige hensyn gjorde seg gjeldende på undervisningsområdet, hvor kvalifikasjonskravet er lovpålagt.

Kravet til arbeidstakeren om fast ansettelse etter ulovfestet rett, er et prinsipp som er utviklet gjennom rettspraksis, jfr. Rt. 1991 s. 872. Det ulovfestede prinsippet går i all hovedsak ut på at domstolene etter en konkret vurdering kan komme til at en midlertidig ansatt etter en lengre periode likevel kan bli regnet som fast ansatt. I en slik vurdering vil særlig arbeidstakerens behov for stillingsvern avveies mot arbeidsgivers interesse i å tidsbegrense ansettelsesforholdet.

Lagmannsretten uttale at domstolene bør være tilbakeholdne med å gi fast ansettelse til personell som ikke fyller kompetansekravene etter opplæringsloven. Kompetansekravene som er for undervisningspersonell er satt av hensyn til kvalitet i utdanningstilbudet, og dermed særlig av hensyn til elevene. I forarbeidene til loven ble det foreslått en rett til fast ansettelse etter fire års midlertidig ansettelse. Det ble vist til at en slik regel kunne skape vansker for utkantskoler hvor det ofte er vanskelig med å skaffe kvalifiserte lærere. Med en fireårsregel vil det risikeres en økning av en stab av ukvalifiserte lærere.

Retten foretok en avveining av arbeidstakerens behov for stillingsvern og kommunens interesser i å tidsbegrense arbeidsavtalen. Det ble vist til at arbeidstakeren hadde jobbet i kommunen i over 12 år, at hun hadde hatt ulike arbeidsoppgaver og stillingsbrøker. Retten mente at det var vanskelig å se at kommunen hadde et tilstrekkelig behov for å ikke ansette henne fast. Konklusjonen ble at arbeidstakeren var fast ansatt i kommunen basert på ulovfestet rett.

Retten tilføyde at «de var enig med A i at lagmannsretten ikke skal avsi dom for at hun er fast ansatt som morsmålslærer, men kun for at hun er fast ansatt i Karmøy kommune.» Retten var ikke i tvil om at partene ville finne passende arbeidsoppgaver for arbeidstakeren.

Retten tok derfor ikke stilling til hva som er forholdet mellom opplæringslovens krav til fast tilsetting og fireårsreglen som følger av arbeidsmiljøloven.

Den som skal tilsettes fast i en undervisningsstilling må oppfylle kompetansekravet. Dersom det ikke finne kvalifisert søkere, kan en søker som ikke oppfyller kompetansekravet tilsettes midlertidig. Den ukvalifiserte «læreren» som er midlertidig tilsatt, har i utgangspunktet ikke krav på fast ansettelse etter fireårsreglen som følger av arbeidsmiljøloven.

Av adv.flm. Henriette C. S. Breilid